Boken på vent # 42

Boken på vent # 42

Alt må vike for natten av Delphine De Vigan

Foto: Beathesbokhylle

Det er den herlige Beathe med bloggen "Beathesbokhylle" som har laget denne flotte utfordringen. Hun lurer på hvilken bok du går å venter på å få lest, og som det har vært meningen du skulle ha lest på en stund. Det kan være en gammel bok eller en helt nye en som du har på vent i bokhyllen. Bare å kaste seg med, ved å trykke på linken under bildet over!

...

Sitter i dag å studerer igjen, håper jeg er ekstra flink idag. Skal bare lure i meg litt fruktsalat før jeg begynner for fullt alvor, også kanskje lese noens andres Boken på vent innlegg. Min dagens Boken på vent har jeg snappet som tips hos en av dere medbloggere. Jeg måtte ta å legge den av på biblioteket, rett etter jeg hadde lest en omtale om den, og nå er den på vent på biblioteket. Har bare å hente den, og få den lest.Boken har også fått mye skryt fra andre hold og er vist solgt i stort antall. Blir spennende å se om jeg liker den.

Foto: Cappelen Damm

Forlaget sier om boken:

Lucile var bare en tenåring da Delphine ble født, og oppdrog to døtre langt på vei alene. Hun var en tidligere barnemodell som hadde vokst opp i en bohemfamilie: Alltid med leppestift på leppene, egensindig og vidunderlig. Men etter hvert som Delphine vokste opp, vek Luciles sporadiske vemod vei for en overveldende fortvilelse og skuffelse. Hun ble overbevist om at hun hadde telepatiske evner, og at hun kontrollerte det parisiske metrosystemet; hun ga bort alle pengene sine; hun ble innlagt på sykehus, medisinert, og utskrevet i en slags transe. Unge Delphine satt igjen med mange spørsmål: Hva var det som endret moren, eller hva var det som formet henne helt fra start?

I denne gnistrende undersøkelsen i egen familiehistorie forsøker Delphine de Vigan å ”skrive sin mor”, og jakter på noe essensielt mens hun intervjuer aldrende slektninger, lytter til opptak og leser Luciles egne skriverier. Det er en fortelling preget av lysende skjønnhet og uregjerlig livsglede, mørke hemmeligheter og taushet. Den rommer altfor tidlige dødsfall, og hull i hukommelsen. Den rommer åpenbaringer, og ting som i siste instans er umulig å trenge inn i. Og det er i møtet med det ugjennomtrengelig at en personlig historie forvandles til fiksjon: De Vigan må velge mellom motstridende beretninger, fylle ut store hull, og bruke sin forfatterfantasi til å rekonstruere et liv. De Vigan har skrevet sin mest åpenhjertige roman så langt, med intens selvinnsikt og vidunderlig medfølelse. Alt må vike for natteten er et bemerkelsesverdig, universelt gjenkjennelig og unikt hjerteskjærende verk.

Ha en flott dag!