Bokanmeldelse- Vektløs

Bokanmeldelse

Vektløs- om kampen mot anoreksi av Magni Iren Moan Grlj

Foto: Commentum forlag

Forlag: Commentum forlag

Forfatter: Magni Iren Moan Grlj

Utgitt: 2013

Sider: 134

Kilde: Biblioteket

...

Har fått skrivekløen tilbake, og da må jeg jo fortelle litt om denne boken, som jeg nettopp har lest. Valgte å lese denne på grunn av bokbloggerprisen, men også fordi jeg har lest så mange fine omtaler av boken, at jeg ble rett og slett litt nysgjerrig på den. Boken er del av Commentum sin helseserie og her forteller forfatteren Magni sin historie om hvordan livet hennes har vært preget av anoreksia. Jeg vil anbefale den til dere som har lyst å lære mer om sykdommen og som liker å høre andres erfaringer om et levd liv. 

Bokens handling:

Magni får anoreksi på 80-tallet. På den tiden var ikke kunnskapen stor om denne forferdelige sykdommen. De kalte da sykdommen på folkemunne "slankesjuka" og mange mente det var viljen og psyken det sto på for de som hadde det. Det var liksom bare å ta seg sammen for å bli frisk. Heldigvis er det ikke slikt mer i våre dager, sykdommen taes nå mer på alvor og det finnes gode behandlingsmetoder, blant annet med kognitiv terapi hos psykolog, står det i etterordet i boken. Det er godt å vite. Spesielt når det er så mange som 100 000 mennesker i Norge som har denne sykdommen. Det er veldig skremmende. 

Magni utviklet sykdommen da hun skulle bare slanke seg litt. Hun var ung og kroppen var under utvikling. Det var en vanskelig tid for Magni, for hun likte ikke forandringene som skjedde med seg selv eller forandringene rundt seg. Selv la hun mye press på å gjøre det bra på skolen. Hun ble usikker, og mistet tryggheten og selvtilliten på seg selv. Magni begynte å trene for å gå ned noen kilo, etterhvert ble det en besettelse, det var noe hun kunne kontrollere,mens det andre var kaos rundt henne. Etterhvert lærte hun seg hvilke kalorier det var i all slags mat, og blir opptatt av å spise minst mulig av dem. Dette skjuler hun for familien, men selvbildet forandrer seg ikke for det om vekten går ned. 

Magni har mange opp- og nedturer med sykdommen iløpet av livet, som vi får høre videre om i boken . På det letteste veier hun 33 kilo og er bare 36 cm rundt låret. 

Selv da jeg var 36 cm rundt låret, syntes jeg at jeg godt kunne gå ned noen kilo. At vekta viste 33 kilo, tok jeg ikke hensyn til. Jeg så jo høygravid ut bare jeg tok et glass vann! Jeg greide ikke å forstå da at det skyldtes at jeg rett og slett var for tynn. Jeg var bare skinn å ben, og at det vistes på den innhulte magen når jeg spiste eller drakk, var helt uunngåelig (Side 9 i boken). 

Min mening om boken:

Dette er vond lesning, men samtidig en bok som skriver godt om det å ha anoreksi. Det er en viktig bok å lese, særlig kanskje for dem som har sykdommen nært på seg, for de vil forstå sykdommen bedre og få noen gode tips. Særlig får du tips på hva du ikke skal gjøre, slik at ikke ting blir enda vanskeligere for den syke. Dette er en bok man kan lære av, selv fikk jeg mange tankevekkere. Blant annet er kjennetegnene og faresignalene skrevet i denne boken, og de er ikke dumt å lære seg hvis man har med barn- og unge å gjøre både i yrkeslivet eller i hjemmet. Det gjelder å oppdage det raskest mulig. 

Personlig ble jeg overrasket og litt satt ut i starten over hvor mange som får sykdommen i Norge, det var faktisk veldig skremmende å høre. Jeg synes også det var skremmende å høre hvor lett det er å få denne sykdommen. Samfunnet idag muntre så å si opp til det, med all sin reklame om at tynne perfekte kropper er noe å betrakte etter. Det er det som er normalt og ønskelig, slik skal vi være. Også er det jo slankepress fra alle kanter. Ukebladene har jo nye slankemetoder, så å si hver uke. Skjønner egentlig godt hvorfor unge mennesker kan lett bli påvirket av dette. Spesielt hvis de har det vanskelig med seg selv og er ekstra opptatt av dette. Også mange mødre og fedre også er veldig opptatt med slanke prat i hjemmet, dette påvirker barna, men det er ikke alle som tenker over dette. En liten oppfordring fra meg, tenk! 

Magni fortalt historien om sykdommen sin på en veldig fin måte. Hun har delt vanskelige tanker og følelser med oss lesere. Jeg beundrer alle som har vært gjennom tunge tider, som velger å skrive om opplevelse sine. Stor honnør til henne!

Som sagt deler Magni noen av tankene hun hadde i boken, og det var en tanke jeg synes var forståelig, og det var at hun alltid skulle spise minst og være tynnest av alle som var rundt henne, samtidig siden  jeg har aldri tenkt tanken tidlige  selv, synes jeg den ble litt tragiskkomisk tanke. Må være fryktelig slitsomt. Her kommer en smakebit: 

Trine, Eva og jeg pleide å møtes hjemme hos hverandre annenhver fredagskveld, og så laget vi noe godt å spise og drakk te. Disse kveldene ble det etterhvert slutt på, ettersom jeg stort sett holdt meg til salatblader og råkost. Til de andre laget jeg derimot fete, flotte retter, og nøt å se dem spise dem. Jeg frydet meg inderlig over alle kaloriene de pakket i seg. Jeg syntes de var stakkarslige og svake - tenk at de ikke klarte å stå imot en sånn fristelse som mat var for dem! (Side 17 i boken). 

Dette viser også kanskje at det ikke alltid er like lett å forstå hvordan en med anoreksi tenker, for man tenker ikke slik selv. Boken gir meg slike aha opplevelser underveis.  

Det er godt å lese denne boken å vite det går bra med Magni til slutt, hun har jo tross alt skrevet boken. Så dette er en happy ending bok, heldigvis. Sykdommen vinner ikke. 

Boken har et enkelt språk, og er lett å lese. Kapitlene er delt inn i datoer, slik en dagbok er skrevet. Boken passer både for voksne og ungdom, som vil vite mer om sykdommen. Til og med bakerst i boken er det tips på ulike hjelpeinstanser man kan kontakte. Anbefaler boken på det varmeste!

Andre som har blogget om boken:

• Melusinesplace
• Tulleruska`s World
• Beathesbokhylle
• Artemisias verden