Jeg er ganske så fornøyd her jeg sitter og har snart fullført klassikeren "Anna Karenina" med sine 938 sider. Jeg har da lån disse tre bøkene på biblioteket og de kom i tre deler, slik at det ikke ble en murstein jeg holdt i fanget. Disse ble utgitt i 1996 og ble oversatt fra Russisk til Norsk av Erik Egeberg. Som har gjort et utmerket arbeid. Anbefaler å låne denne utgaven. 15.02.2013 kommer filmen på kino med Keira Knightley i hovedrollen som Anna. Jeg gleder meg og er spent på hvordan hun kler å være Anna for det er ikke helt slik jeg ser for meg hun er. Det er en stor rolle hun har påtatt seg, håper jeg ikke blir skuffet.
Jeg har lest denne boken i forbindelse med Lines lesesirkel. Som jeg anbefaler dere å hive dere med på, for man får faktisk lest bøker man ikke ellers ville ha lest, som denne. Har gjennom lesesirkelen fått meg mange nye favoritter og jeg har funnet ut at jeg liker å lese klassikere. Jeg vil også advare dere om spoilere i denne anmeldelsen. Jeg ville bare lest handlingen fra boken fra Bind 1, hvis ikke du vil bli overrasket. Min egen mening om boken er også trygt å leser.
Bokens handling:
Fra Bind 1: 18. Mars 1873 skriver Leo Tolstoj begynnelsen på sin nye roman. Et år senere er første del ferdig, og han skriver til sin barnepike: "Jeg liker denne romanen, men jeg tviler på at andre vil like den; den er for enkel". Tvilen skal vise seg grunnløs, selv temaet i Anna Karenina kan virke enkelt ved første øyekast:
Levemannen Sepa Oblonskij har bedratt sin hustru Dolly med sine barns tidligere guvernante. Denne tåpeligheten ber han sin søster Anna rydde opp i. Anna, gift med den høytstående embetsmannen Karenin i St. Peterburg, kommer til Moskva for å forsone ektefellene. Det lykkes hun i, men Moskva - reisen skal få varige følger: Den kloke, milde, lojale og svært vakre Anna, gift med en tørr, selvgod og ytterst konvensjonell besteborger, treffer hos broren den staselige offiseren grev Vronskij. De møtes igjen, på ball, på toget til St. Petersburg. Han er sterkt tiltrukket av henne. Og den kloke og karakterfaste Anna makter ikke å motstå ham...
I 1877 er Anna Karenina ferdig og utgitt i sin helhet. Kanskje var det mangeårige arbeidet med å gi liv til så mange personer, konstruksjonen av så mange intriger, behandlingen av så mange ideer som det han med slik bravur gjennomførte med Krig og fred (ferdig 1869), som fikk ham til å betrakte sitt nye storverk som enkelt. Kanskje fantes der en frykt for at hans psykologiske ressurser som kunstner var uttømt. En slik frykt har begeistrede lesere tilbakevist i alle år siden utgivelsen. Fordi Leo Tolstoj i Anna Karenina lekende lett og uanstrengt og helt uten og gjenta seg selv gir liv til nok et stort og levende persongalleri. Her er et rikt utvalg fengslende mennesker og intriger, Tolstojs mennesker - og da er det aldri fullt så enkelt likevel (Fra boken).
Fra Bind 2: Lidenskap - så lidelse. Det skal bli Anna Kareninas skjebne. Hun makter ikke å motstå grev Vronskij. Hun forlater sin mann og sin sønn og reiser utenlands med sin elsker. Da lidenskapene fritt har fått rast fra seg, oppdager hun savnet etter sønnen som er i Karenins varetekt. Vronskij på sin side savner den militære karrieren han har oppgitt for å følge henne. Anna besøker sønnen i smug for å døyve sine lengsler, men i stedet for roen hun søker, blir fortvilelsen hennes stadig sterkere. De voldsomste lidenskap avløses av den voldsomste lidelse...
I kontrast til Anna og Vronskij står Kitty og Levin. Kitty er Dolly Oblonskijs yngere søster og så svak for Vronskij at hun viser den alvorlige og innesluttede unkaren og godseieren Levin bort da han kommer for å fri til henne. Det er et hardt slag for ham, for Kitty er for ham det vakreste og mest poetiske i hele verden. Levin hater bylivet og trekker seg tilbake til landsbygda der han føler seg hjemme. Selv om han er fremstående adelsmann, er hans landbruk og hans landarbeidere langt viktigere for ham enn hele Moskva - sosieteten. Med ett eneste unntak: Kitty. Og da Kitty vender seg til ham igjen, overvunnet av hans pålitelighet og rettskaffenhet, er det på landet de slår seg ned etter bryllupet. Der oppnår de, helt etter Leo Tolstojs oppskrift og ånd, de enkle sjelers lykke.
Den unge og uerfarne Kitty er i sin naive uskyld den rake motsetning til Anna, selv om begge er vakre og sjarmerende. Den jordnære og enkle Levin er motstykket til sjarmøren og verdensmannen Vronskij. Det ene parforholdet er lovlig, det andre ulovlig. Motsetningene belyser og forklarer hverandre. Kitty er forfatterens favoritt. Anna lever nok lengst i leseren (Fra boken).
Fra Bind 3: Anna og Vronskij, Kitty og Levin - og til å begynne med hadde Leo Tolstoj tenkt at romanen skulle hete To par To ekteskap. Anna skulle få skilsmisse og gifte seg med Vronskij. Men faren ved å skape levende romanfigurer er at de tar styringen over sine egne liv og fra forfatteren. Utviklingen av romanen gikk i en annen retning enn planlagt, også ble tittelen Anna Karenina.
Leo Tolstoj var en selskapelig, romslig og utadvent person med uvanlig stor omgangskrets. Der fant han modellene for sine romanpersoner. Anna skal ha hatt mange likhetstrekk med dikteren Aleksandr Pusjkins datter Maria, og i de første utkastene til romanen hadde Karenin-familien etternavnet Pusjkin. Tolstojs venner og bekjente er skildret som oblonskij, Varenka og andre bipersoner. Når det gjaldt Kitty og Levin gikk han ikke lenger enn til seg selv og sin nærmeste familie. Levin er dikteren selv, Kitty er hustruen Sonja, og historien om Kitty og Levin er helt selvbiografisk, til og med den unike forlovelseshistorien, som ved dikterens penn er blitt en av de mest bedårende i verdenslitteraturen. Også Vronskij har tilknytning til den nærmeste familie - han er Sonjas første tilbeder, Polivanov.
Men den store dikter avsløres ved kunsten å gjøre det nære universelt. Anna Karenina er 1800 - tallets store representative ekteskapsroman, ikke fordi Tolstoj er sin epokes kritiker, men fordi han skildrer det aristokratiske og borgerlige miljøet han selv var en del av. Anna Karenina er tidstypisk og kan derfor virke fremmed og kanskje kuriøs på slutten av 1900 - tallet. Men tross denne rammen har Leo Tolstoj skapt ekte, sanne, levende og tidløse personer som regnes blant de monumentale i verdenslitteraturen (Fra boken).
Min mening om boken:
Hvor skal man begynne å fortelle om denne boken. Den er tykk, men overraskende lett og komme igjennom. Jeg trodde jeg skulle bruke mye lenger tid på den. Så ikke vær redd for å starte på den. Jeg angrer ikke. Jeg storkoste meg faktisk med den.
Språket overrasket meg. Jeg hadde forventet meg at det skulle være tyngre å lese boken, altså at den skulle ha et tyngre språk bruk, men der var overraskende lett. Språket var heldigvis enkelt og forståelig, bortsett fra litt fransk imellom som jeg ikke skjønte stort av, men det var ikke så viktig å få med seg. Men det er ikke en bok man suser igjennom for det er mye detaljbeskrivelser underveis. Det eneste man må holde orden på er persongalleriet for det er stort. Gikk da overraskende bra for min del, de jeg ikke husket så godt var også ikke de viktigste å huske på. Kanskje det er fordi man knytter seg så til personene, man får et forhold til de alle. Noe som jeg tror er sjelden at man gjør med så mange karakterer.
Det er da også persongalleriet med miljøskildringene som gjør boken så unik. Vi møter på fargerike karakterer og lange fine beskrivelser av miljøet og ulike handlinger personene i boken holder på med. Feks er det ett sted i boken der vi får være med på Levins gårdsarbeid og hans bekymringer med å ikke få arbeide ferdig i tide. Først syntes jeg det var detaljert og spennende, men noen ganger ble det litt for mye av det gode, litt langdrygt og jeg begynte å kjede meg litt. Jeg ble litt mettet. Så der kunne det vært kuttet ned litt, men samtidig synes jeg de beskrivelsene gjør boken spesiell og fin. Du blir grepet og dratt inn av de og du ser alt så godt for deg.
Boken har også litt humor i seg og det liker jeg. Ikke mye, men litt altså. Kanskje jeg har ledd der man ikke skal le, hehe? Jeg kan le av personene i boken og dere tanker rundt ting og situasjonene de havner i. Jeg liker høflighets reglene og normene i boken, som til tider fører til store problemer. Der man lett kunne ordnet opp ved å si hva man mente direkte. Noe som ville på den tiden blitt sett på som veldig uhøflig. Jeg vil jo det skal gå bra med alle parter underveis i boken, det er litt det om driver meg fremover. Jeg håper knuter skal løses og lykken skal komme både til Anna og Kitty. Dette er en skikkelig ekteskaps drama og du blir dratt inn i historien. Litt dyster er den også. Du blir følelsesmessig involvert i hovedpersonene og føler med dem i opp og ned turer.
Jeg likte boken kjempegodt og noen av scene i den vil jeg huske lenge. Jeg ble både oppslukt til tider og kjedet meg litt til tider, men alt i alt er det en flott leseopplevelse jeg har vært igjennom. Anbefaler på det varmeste å lese den! Jeg skjønner hvorfor det er en klassiker som er elsket av så mange. Jeg har ihvertfall forelsket meg i den og jeg tror dette er en ny favoritt hos meg, så her skal det prøve å lese mer av forfatteren. Er spent nå hva de andre har sagt om boken i Lines lesesirkel.
Litt om forfatteren:
Lev Niolajevitsj, grev Tolstoj, ble født 9. september 1828 på godset Jasnaja Poljana i Tulprovinsen. Etter avbrutte studier deltok han i 1851 - 1856 som offiser i krigshandlinger både i Kaukasus og under Krimkrigen ved Sevastopol. Deretter reiste han mye i Europa, før han i 1862 giftet seg og slo seg ned på Jasnaja Poljana.
Han debuterte med den delvis selvbiografiske fortellingen Barndom (1852), fulgte opp med Gutteår (1854) og Ungdom (1856). Så fulgte en rekke antiromantiske historier, inspirert av militærlivet, som etablerte ham som novellist, og i 1863 gjennombruddsromanen Kosakkene. Deretter kom de to mesterverkene som plasserte Leo Tolstoj i verdenslitteraturen som Russlands fremste representant for den realistiske roman, sammen med Dosojevskij: I 1869 var Krig og fred (Bokklubben 1983, 1993), storverket fra tsar Aleksandr Is Russland og Napoleonskrigens tid, fullført etter seks års arbeid. I 1877 kom Anna Karenina (Bokklubben 1977, 1996), av mange kalt kjærlighetens høysang, etter fire års arbeid. Senere kom romanene Kreuzersonaten (1889) og Oppstandelse (1899, som førte til at han ble utstøtt av den ortodokse kirken). I denne perioden skrev han flere av sine beste fortellinger (Utvalgte fortellinger ved Gordon Hølmebakk, Bokklubben 1989) og ypperlige skuespill som Mørkets makt (1886) og Det levende lik (posthumt 1911).
Tolstojs politiske radikalisme ble sterkere jo eldre han ble, i likhet med motviljen mot krig og avsmak for storbylivets overflatiske forfengelighet. Samtidig økte hans religiøse behov, og i en moralsk-religiøs krise rømte han hjemmefra 82 år gammel, for å realisere det enkle liv. På denne reisen døde han 20. november 1910 på jernbanestasjonen i Astapovo (Fra Bind 1).
_-_Portrait_of_Leo_Tolstoy_(1887).jpg)
.jpg)
.jpg)
