Bokanmeldelse - Sommerboken av Tove Jansson

Sommerboken

Av Tove Jansson

Foto er fra: Bokklubben.no

Min bestemor og jeg var bestevenner. Hver sommer brukte jeg å være hos henne ute i havgapet i nord. Jeg har så mange flotte å gode minner om henne og med henne. Men det jeg husker best er følelsen jeg hadde ved å bare være sammen med henne. Det var ikke alltid så viktig hva vi gjorde, bare vi var sammen var allting godt. Jeg følte meg både elsket og sett og jeg tror hun følte på det samme, for jeg fulgte med henne hvor enn hun gikk. Sommerboken minner meg om min bestemor og den gode følelsen bare ved å være sammen med henne, men også om alt det vi gjorde sammen. Den fikk meg til å mimre og tenke tilbake på det som har vært. Det blir vanskelig å anmelde denne boken, for den traff meg i hjertet og jeg vet den kanskje ikke vil gjøre det hos alle. Men det er en helt spesiell bok dere nå skal få høre mer om. 

Om forfatteren:

Foto er fra: Aschehoug Forlag

Tove Jansson (1914 - 2001), vokste opp i Helsingfors som eldste barn av tegneren Signe Hammersten Jansson og bildehuggeren Viktor Jansson. 

Tove Jansson var utdannet maler og tegner, og arbeidet bl.a. som illustratør. Hun hadde sin debut som barnebokforfatter i 1933. Jansson er mest kjent for sine egenillustrerte bøker om Mummitrollene og deres verden, men skrev også flere bøker for voksne (Fra boken).

Om boken: 

Sommerboken handler om Sophia, hennes far og farmor som tilbringer sommeren på en vakker øy i den finske skjærgården. I korte, underfundige og livsfilosofiske kapitler fortelles det framfor alt om forholde mellom den lille jenta og den gamle farmoren, om deres vennskap og eventyr, om naturens kraft og ubendighet. Spillet mellom liv og død, mellom fortid og framtid, mellom alderdom og barndom har aldri vært så klart i Tove Janssons bøker som her. Sommerboken er en særdeles vakker, varm og humoristisk bok (Fra bak boken).

Min mening om boken:

Sommerboken er en litt uvanlig bok. Den er ikke satt opp som en historie som leses i ett føles det, men mer som en bok med masse små flotte enkeltstående fortellinger. Historiene virker ikke som de henger sammen, men samtidig gjør de det på et vis. Men de små fortellingene starter fra begynnelsen av våren, sommeren og går fram til høsten der den avsluttes. Det er også små detaljer som holder historiene sammen underveis, men de er så vidt synlige og jeg tror ikke alle vil legge merke til det første gang de leser. Det er bare små hint. Litt spesielt å lese i en slik bok, men man kommer raskt inn i det og jeg synes det gjør boken litt unik. Jeg er ihvertfall veldig glad for å ha den i min bokhylle. 

Boken starter også med et flott forord av Tove Nilsen som forteller om forfatteren, og mye om boken og hva boken betyr for henne. Etter jeg leste den så skjønte jeg at jeg kom å like denne boken godt.

Dette er en tynn lettlest bok på bare 187 sider. Skriften er også ganske stor og boken inneholder noen fine små tegnede bilder underveis. Jeg liker også bokomslaget veldig godt, som passer veldig godt til boken. Her kommer en smakebit på et bilde på side 53 i boken, er det ikke nydelig?:

Synes boken er litt magisk, men jeg tror ikke alle vil se magien i den hvis man ikke har noen man er glad heller setter høyt som man deler eller har delt gode minner med. Ha de i tankene når du leser, og du vil like denne boken veldig godt. Selv tror jeg dette er en bok som det er fint å gi i gave til noen. 

Jeg vil si sommerboken er både nostalgisk, morsom, stemningsfylt og litt trist. Den handler helt klart om vennskap mellom farmor og Sophia. De to har mange forskjellige samtaler seg imellom gjennom boken, samtalene inneholder alt fra gagelhøner og til om helvete fins. Her kommer en smakebit fra en av samtalene deres sammen som jeg synes er litt morsom, samtidig som den er alvorlig:

Solen sto opp, et øyeblikk glødet tåken, så var den plutselig helt borte. Ute på helle i sjøen lå en gagelhøne, den var våt og død og så ut som en oppvridd plastpose. Sophia mente det var en gammel kråke, men farmor trodde henne ikke.
   Men der er jo vår! sa Sophia. De dør ikke nå, de er helt nye og har nettopp giftet seg, det har du sagt.
   Tja sa farmor. Den døde nå allikevel, da.
   Hvordan døde den! ropte Sophia, hun var meget sint.
Av ulykkelig kjærlighet, forklarte farmor. Den sang og gaglet hele natten for gagelhøner sin, og så kom en annen og tok henne, og da dukket den hodet under vannet og fløt sin vei.
   Det er ikke sant, skrek Sophia og begynte å gråte.
Haveller kan ikke drukne, fortell ordentlig.
   Da fortalte farmor at den simpelthen hadde slått hodet mot en sten, den sang og gaglet så ubehersket at den ikke så seg for, og da gikk det som det måtte gå, akkurat da den var aller mest lykkelig.
   Det var bedre, sa Sophie. Burde vi ikke begrave den?
   Det er unødvendig, svarte farmoren. Det blir høyvann, og da begraver den seg selv. Sjøfugler skal begraves på samme måte som sjømenn (S 29 - 30).

Sophia og farmor opplever og gjør mye ting sammen også, som feks leker de i spøkelseskogen, spiller kort og følge med en stjålet båt med mange mystiske skurker i. Farmor er både voksen og ansvarlig i boken, men også på en måte et barn selv imellom, slik en opp i årene gjerne blir. Man skjønner hun er gammel og helsen skranter underveis og blir verre slik jeg opplever det. Det er den triste delen av boken. Faren til Sophia er ikke like sterkt med i boken som de to. Noen ganger er han i bakgrunnen og andre ganger har han litt større rolle. Moren til Sophia får vi høre lite om annet at hun er død.  

Jeg liker denne boken så godt at den får 10/10 poeng av meg. Den traff meg i hjertet som sagt og jeg kommer til å ta denne opp for å lese den flere ganger og det er ikke ofte jeg gjør med andre bøker. Kanskje vil jeg oppleve flere små ting som jeg ikke har sett første gang jeg leste den. Anbefales!