Bokanmeldelse: Etter dansen Av Gunnhild Corwin

Etter dansen

Av Gunnhild Corwin

• Forfatter: Gunnhild Corwin
• Utgitt: 2011
• Sider:203
• Format: Innbundet 
• Språk: Bokmål 
• Emne:  Død og sorgarbeid, foreldre, sorg
  
• Forlag: Aschehoug
• Utfordringer: 100 Bøker på ett år
• Status: Lånt på Biblioteket

Bokens handling:

Det verste som finnes er å miste et barn, sies det. Gunnhild Corwin mistet barnet sitt. I 2005 skrev hun boken Idas dans om datteren som fikk leukemi og døde bare 19 år gammel. Den ble en bestselger. 

     I Etter dansen forteller Gunnhild Corwin om livet etter Idas død. Hun slår sprekker i oppleste og vedtatte sannheter og tabuer om sorg, og erkjenner at det finnes ingen oppskrift på hvordan vi skal leve våre liv, eller sørge vår sorg. ingen sørger bedre eller dårligere enn andre. Bare forskjellig. 

     Men er det mulig å bli helt lykkelig igjen etter å ha mistet barnet sitt? Kan man klare å bli ferdig med sorgen? Eller går det rett og slett an å leve et meningsfullt liv sammen med sorgen? (Fra bak boken).

"Jeg vil ikke plasseres i det mørke sorghjørnet for alltid, for livet mitt inneholder mer en sorg. Mye mer".

(Fra bak boken)

Min mening om boken:

Jeg ville lese denne boken fordi jeg har lest Idas dans. Det var en bok som rørte meg mer en noen annen bok jeg hadde lest. Den er skrevet ut fra hjerteroten til Gunnhild Corwin om datteren Ida, familien og vennene rundt i sykdomsperioden. Jeg ble glad i denne familien, og beundret deres samhørighet og styrke i deres tunge tid, og hvor fullt av kjærlighet det var der blant dem. 

Når jeg fikk vite at Gunnhild Corwin hadde skrevet enda en bok, Etter dansen bestemte jeg meg raskt at den måtte jeg jo lese. Jeg ville lese den får å få vite hvordan det har gått i ettertid. Jeg er glad jeg leste denne boken. Jeg er glad denne boken ble skrevet. Det var også en tøff bok å lese på mange måter, men samtidig en tankevekkende bok på mange måter. Jeg lærte nye tanker om sorg, men også om Leger uten grenser arbeide i Afrika. Her er en smakebit:

Jeg er på vei inn i terrengbilen for å dra videre, da lærerinnen stopper meg. Hun tar meg litt til side, ser på meg med et fast og insisterende blikk. "Ne m`oubliez pas", sier hun. Ikke glem meg. De få ordene gjør et sterkt inntrykk. I denne delen av verden er de åpenbart vant til å bli glemt. Så fort kameraene er slått av, er de igjen forsømt og alene i sin kamp. Jeg legger begge hendene på skuldrene hennes og svarer, som sant er, at jeg aldri kommer til å glemme henne (S191).

Den mest rørende delen av boken var når jeg leste brevet fra Gunnhild til mannen hennes Bjarne og til barna hennes. Her er en smakebit:

Til Bjarne

Idas sykdom og død har gitt oss større aksept og respekt for hverandre og for hverandres ulikheter. da Ida ble syk, falt vi helt naturlig inn i våre nye, livsviktige roller. Vi har aldri vært et bedre team. Vi var trygge nok i oss selv til ikke å føle behov for å tråkke i hverandres sirkler. Vi utførte våre oppgaver, sammen eller hver for oss, og møttes etterpå, når vi hadde tid og mulighet. Som ektefeller har vi aldri hatt et viktigere fellesprosjekt (S 68).

Jeg anbefaler på det varmeste at alle som ikke har lest Idas dans og Etter dansen til å lese dem. Begge bøkene er skrevet godt.  Bøkene er også  lærerike, de gir nytt perspektiv på livet, oss selv og mennesker generellt. Men vi får også innblikk i en familie som har hatt det tøft, og hvordan de har kommet seg videre til å leve livet uten Ida, annet enn i hjertet.

Gunnhild Corwin har en blogg, som du kan besøke: HER.