Bokanmeldelse - Lenas dagbok

Bokanmeldelse

Lenas dagbok av Lena Mukhina

Foto: Bazar forlag

Forlag: Bazar Forlag

Original tittel: Blokadnij Dnevnik Leny Mukhiny

Oversetter: Hege Susanne Bergan

Sjanger: Biografier og memoarer

Utgitt: 2013

Sider: 286

Kilde: Lånt på biblioteket

...

Lenas dagbok var en utrolig sterk opplevelse å lese. Den 16 år gamle Lena starter å skrive dagboken den 22.mai 1941, og den 8. September 1941 omringer tyskerne Leningrad. Vi får gjennom dagboken ta del Lenas liv som begynner å forandre seg drastisk. Jeg synes denne boken er like viktig å lese som Anne Franks dagbok, den burde få like mye oppmerksomhet. Den viser godt hvordan livet var under beleiringen, der omtrent en million mennesker døde på bare ca 900 dager. Denne boken kommer jeg til å ha med meg for alltid. 

Bokens handling:

Lena er 16 år, og hennes tanker kretser rundt Vladimir, som hun er veldig forelsket i. Hennes største bekymring er dårlige karakterer på skolen. Den 8. September 1941 omringer tyskerne Leningrad og livet til Lena forandrer seg etterhvert drastisk. Bombingen begynner og Lena må springe i dekning, noen ganger flere ganger om dagen. Mange er redde! Men det blir verre når matmangelen setter inn, rasjonene kuttes. Sulten tærer, og mange dør. Den fryktsomme vinteren kommer. Det begynner å handle om å overleve fra dag til dag, både fra kulden og matmangelen.

Lena bor med sin adoptivmor, som hun kaller mamma Lena, og familievennen Aka. De sliter alle, men de er sammen, de har hverandre til å hjelpe å finne mat. Dagboken går over til å handler mer og mer om mat, nesten bare mat. Aka blir syk, hun dør. Lena forteller hun er glad hun er død, en mindre munn å mette. Lena prøver etterhvert å få seg evakuert, men Dagboken avslutter brått den 25. Mai 1942, og vi får ikke svar på om hun greide å komme seg ut.

Vi får vite mer om Lenas skjebne i etterordet i boken. 

Min mening om boken:

Jeg har lest alt for lite om Leningrad og beleiringen av den under 2. Verdenskrig, så jeg hadde i utgangspunktet lyst å lese denne boken for å lære mer om hva som skjedde da. Det døde tross alt nesten like mange mennesker under Leningrad beleiringen, som på Auschwitz konsentrasjonsleir. Det er jo fryktelig å tenke på, men trenger derav like mye oppmerksomhet, synes jeg. Men jeg hadde ikke helt beregnet at denne boken skulle gå så inn på meg. Jeg ble dypt trukket inn i Lenas liv. 

Det som gjør denne dagboken så spesielt å lese er å se utviklingen gjennom den.  Boken starter lystig, det tar litt tid før den blir mørk. Først er det mye rykter og snakk og etterhvert får de alle kjenne krigen på kroppen.

Jeg satt i de første sidene og smilte over hennes tanker rundt Vladimir, og hennes snakk om hennes venner og skolen. Hun er en reflektert 16 åringen, og hun er ett barn som begynner å bli voksen. Voksen blir hun da raskt gjennom disse to årene beleiringen varer. Det er trist å lese om alt det vonde hun opplever, og hvor tøft hun har det. Men vi får også ta del i hvordan tankene endrer seg fra små bekymringer, til store bekymringer og frem til en slags apatisk tilstand, der hun ikke bryr seg så mye lenger. 

Har ikke så lyst å si så alt for mye om boken, jeg vil bare at flere skal lese den, derfor skriver jeg om den! Den er lettlest språkmessig og jeg liker at vi får vite til slutt hva som skjedde med Lena, siden dagboken sluttet så brått. Men temaet er tungt, jeg greide ikke å holde tårene tilbake mot slutten. Jeg kjente på smerten til Lena og alle rundt henne. Fryktelig å tenke på at noen har måtte gå igjennom dette. Absolutt en bok jeg vil anbefaler!