Bokanmeldelse av Tyskerjentene
- Historiene vi aldri ble fortalt -
Av Helle Aarnes
Litt om forfatteren:
Helle Aarnes er Journalist i Oslo og mottok i 2008 Den Store Journalistprisen for artikkelserien Tyskerjentene. Hun ga ut boken året etter og er hennes debutbok (
Wikipedia).
Bokens Handling:
Tyskerjentene er en opprørende beretning om en mørk side av vår krigshistorie.
De Norske tyskerjentene var langt flere enn de fleste er klar over. Den offisielle norske krigshistorien forteller lite om vår behandling av disse kvinnene. De brøt ingen lov, men de valgte fiendens menn. Straffen var knallhard. mange ble skamklippet av mobben. langt flere ble utsatt for grove statlige overgrep.
I denne boken møter vi Else som ble internert og deportert til Tyskland, Gudrun som ble lobotomert, Therese som måtte gi bort datteren, og Ellen som fikk barn hos naziorganisasjonen Lebenborn og derretter ble ansatt samme sted.
Flere av de siste tidsvitnene forteller her sine historier for første gang. Det er krigshistorien vi aldri fikk høre (Tatt fra bak boken).
Hva jeg synes om boken:
Dette er en unik bok. Den tar opp ett tema som ikke har vært så stor fokus på i forhold til andre verdenskrig, og det gjør denne boken til en stor bok i seg selv. Den tar opp en del av krigshistorien som Norge burde skamme seg over og be unnskyld for, men det kan være for seint for mange av dem som venter på å høre unnskyldningen allerede. Det har skadet generasjoner.
Her er en liten smakebit fra boken:
"Over hele Europa ble "fraterniserende" kvinner straffet:
Vi var vel en åtte - ti stykker . . . kjørte henne ut i en avsidesliggende grusgrav. Også plukket vi av henne alt tøyet, eller lot henne gjøre det selv. Da tøyet var av og hun sto der splitter naken, klippet vi henne skallet. Helt. Hun hadde et flott hår . . . Vi hadde prøvd og tvinge henne til en rekke tilståelser, som hun slett ikke ville tilstå . . . Truet henne med å skyte henne og partere henne og . . . pine henne voldsomt. Vi sto med brennende sigaretter og alt mulig, men uten og bruke det . . . Sannsynligvis etterlot vi henne der ute. Jeg tror det tok i alt halvannen time" (side 42)
8/10 - Jeg gir den 8 av 10 fordi jeg synes den fortjener ganske mange poeng bare for å ta opp et emne som er lite satt fokus på ut av krigens historie. Boken er godt skrevet, det er med mye fakta, men også personlige historier som gjør det lettere for oss lesere å sette oss i Tyskejentenes hverdag under og etter krigens år. Boken er også veldig lettlest, så det går raskt unna når man setter igang å lese, man blir litt oppslukt. Boken har også veldig mange flotte bilder vi kan se på underveis mens vi leser. Bildene er fra steder rundt hele landet. Jeg liker spesielt også at vi får vite hvordan det har gått med jentene iløpet av livet etterpå.
Jeg blir provosert og lei meg når jeg hører historiene fra denne tiden, men samtidig beundrer jeg disse kvinnene som turte og trosse både de nærmeste og allmennheten for kjærligheten. Samtidig har boken lært meg en masse nytt om andre verdenskrig som jeg ikke viste om fra før.
Det jeg setter minus på er at det kan bli litt mye fakta noen ganger og jeg ønsker mer av de personlige skildringene, men dette har vel litt med smak og behag og gjøre.
