Bokanmeldelse - Svøm med dem som drukner

Bokanmeldelse

Svøm med dem som drukner av Lars Mytting

Foto: Gyldendal forlag

"FOR MEG VAR MOR EN LUKT. Mor var en varme. Hun var en legg jeg klamret meg til. Et pust av noe blått; en kjole jeg syntes å huske at hun brukte. Jeg sa til meg selv at hun skjøt meg ut i livet med en buestreng, og da jeg formet minnene om henne, visste jeg ikke om de ble riktige eller sanne, jeg bare skapte henne slik jeg trodde en sønn skulle minnes sin mor" (Slik starter boken, side, 9.).

Forlag: Gyldendal forlag

Forfatter: Lars Mytting
Utgitt: 2014
Sider: 467

Emne: Mysterie, familieforhold,
Kilde: Lånt på biblioteket. 

...

Edvard vokser opp med sin bestefar på en gård i Gudbrandsdalen. Han mistet begge foreldrene sine på slagmarken fra første verdenskrig i 1971, da en blindgjengergranat gikk av. Selv forsvant han sporløst gjennom fire dager da han var 3 år, under samme tur. Han husker ikke noe av dette selv. 

Bestefaren dør, og Edvard overtar gården. Tankene hans vandrer tilbake til foreldrene. Hva skjedde med dem? Hvorfor var de på et avsperret område, et slagmarken fra første verdenskrig? Og hva skjedde med han selv de fire dagene han var sporløst borte? 

Etter begravelsen av bestefaren tar Edvard turen til Shetland for å finne ut av familiehistorien sin. Ved å grave i fortiden ender han også tilbake til Frankrike der foreldrene ble drept. Reisene gir han svar på mange av spørsmålene hans, men også noen nye dukker opp, greier han å nøste de alle sammen?

...

Jeg valgte å lese denne boken fordi jeg hadde hørt mye fint om den, men også fordi den hørtes veldig spennende ut. Baksideteksten tiltalte meg veldig, men også det fine bokomslaget fikk min oppmerksomhet. Dette tenkte jeg må jo bli en god leseopplevelse. Kanskje er dette en av bøkene jeg også vil nominere til selveste bokbloggerprisen 2015. 

Når jeg var ferdig med boken, måtte jeg faktisk gå litt i tenkeboksen. Var dette en bok jeg likte veldig godt eller sånn midt på treet +. Dessverre må jeg meddele at det ble en midt på treet + leseopplevelse for meg, men det er jo ikke en dårlig leseopplevelse det for all del. 

Den første tanken som slår meg når jeg begynner å lese den, er at dette er ikke så veldig langt unna krim sjangeren. Her er det fortiden som skal gå etter sømmene og Edvards foreldres døde jo på litt mystisk vis, og skal oppklares. Jeg liker veldig godt historien og mysteriene i boken, de får det til å drive fremover. Det starter med uoppklarte spørsmål som gir nye oppklaringer, som igjen fører til nye spørsmål, som tilslutt fører oss videre til en fin konklusjon/slutt. Slutten overrasket meg, jeg hadde ikke sett den komme faktisk, enda jeg hadde skapt mine egne teorier underveis. 

Lars Mytting er språkmessig veldig god, og jeg koser meg veldig i starten av boken. Miljøskildringene er veldig fine, og jeg greier tydelig å se for meg de ulike stedene. Shetland naturen får jeg virkelig både se og føle. Været er spesielt der, og jeg liker meg der. Her er Mytting sterke sider som skribent av boken, virkelig. Det i seg selv gjør boken veldig leseverdig. 

Karakterene i boken er også interessante. Det er flere karakterer vi får høre om etterhvert i boken, som interesserer meg og som jeg er spent på gjennom hele boken. Blant annet får vi høre om broren til bestefaren som han ikke hadde noe godt forhold til. Liker den delen veldig godt, han har et interessant liv å få høre om. 

Bygda Edvard bor i får vi også høre om, og der kjente jeg meg godt igjen, siden jeg er fra ett lite sted selv. Vi får høre om hvordan bygdesnakket preger hovedpersonens -og bestefarens liv, de isolerer seg der oppe på gården, på grunn av fortidens hendelser, som har med krigens dager å gjøre. Edvard er en ensom person, og blir kanskje enda mer ensom etter bestefarens død. Han går virkelig å bærer på et savn etter familie, og det å finne ut hvem han selv er. 

Jeg vil like denne boken veldig godt, som dere kanskje har skjønt over. Men er noe der som trekker leseopplevelsen ned, og det er litt vanskelig å finne de riktige ordene på hvorfor jeg ikke bare elsket denne boken. Jeg tror det er fordi jeg tok meg i å skumlese noen av deler av boken, noen deler var bare rett og slett ikke interessante. Noe som kanskje er helt min egen feil. Jeg oppdaget nå i etterkant at skumlesningen startet ofte når hovedpersonen er på "flørten" med en jente. Det er et slags trekantdrama ute å går her. Jeg kjeder meg fordi jeg ikke liker denne jenta, og jeg interesserer meg ikke helt over hovedpersonens interesse i denne jenta, som jeg synes er litt kald og uinteressant. Jeg skjønner ikke hvorfor han liker henne en gang. Det blir også imellom litt for mye tanker om alt fra hovedpersonen, og man trenger virkelig ikke å vite alt han tenker hele tiden, tenker jeg. Det blir rett og slett litt for mye romanse fokus for min del, og når disse ulike episodene kommer igjennom boken, så mister jeg litt interessen, og vil rett tilbake til sakens kjerne, mysteriet. Det førte litt til at boken ble litt oppstykket for meg og at jeg ikke fikk den store leseopplevelsen jeg forventet. Men det er så mye bra med denne boken også, at jeg angrer ikke at jeg leste den i det hele tatt. Han er så nær å få en topp karakter hos meg. 

Anbefaler den virkelig! Dette hadde vært en morsom bok å snakke om med andre om, særlig siden jeg er litt usikker på hva det var som ikke helt slo an hos meg, er enda ikke sikker på om jeg fikk uttrykt meg helt korrekt der, men jeg kan si jeg nå har jeg prøvd å uttrykke meg ihvertfall. Trenger å bli bedre der.