Bokanmeldelse
Buddha på loftet av Julie Otsuka
 |
| Foto: Forlaget Oktober |
Forlag: Forlaget Oktober
Oversetter: Ika Kaminka
Original tittel: The Buddha in the attic
Utgitt: 2014
Sider: 126
Emne: Postordrebruder
Kilde: Lånt på biblioteket
...
Buddha på loftet har fått mye positiv oppmerksomhet i media i den siste tiden og da synes jeg det var på tide å finne ut hvorfor det var så stort stå hei rundt denne boken. Og da måtte den jo leses, men ble jeg like imponert over denne boken?
Bokens handling:
Vi går tilbake i tid til rundt 1920- tallet, der vi får høre om en gruppe med kvinner som kommer som postordrebruder til California. De vet ikke noe om landet de skal til eller mennene de skal møte. Noen har fått et bildet av mennene, men det viser deg når de går på land at bildet er tatt for flere år siden, ingen ting viser seg å være som de hadde drømt om i det nye landet.
Gjennom boken får vi innblikk i deres håp og drømmer før de ankommer det nye landet. Deretter få vi får høre om det nye livet, og om alle mennene i livene deres, og hvordan den første natten var. Vi får høre om det nye landet, om de hvite som de arbeider for, for å overleve. Om livene til de hvite, så annerledes en vårt tidligere liv. Vi får høre om kvinnenes fødsler og om barna dere, og hvor annerledes det er for de å vokse opp i en annen kultur, de blir annerledes de også. Vi får høre om forandringene som skjer etter bombingen av Pearl Harbor i 1941, alle blir misstenkt som landssvikere. Mange av japanerne dro, og det som står igjen lurer på hvor det ble av alle?
Min mening om boken:
Jeg skjønner hvorfor denne boken har fått så mye positiv oppmerksomhet, det fortjener den på mange måter. Den tar en flik fra historien og forteller den godt og det er interessant også.
Boken er veldig spesielt skrevet, men jeg vet ikke om jeg liker måten det er gjort på. Første sidene fanget meg inn raskt. Den kollektive stemmen i boken er litt spesiell, fortellerstemmen består av en gruppe med kvinner, ett "Vi". Her er ett eksempel på dette, som kanskje forklarer det bedre:
PÅ BÅTEN undret vi ofte: Kom vi til å like dem? Elske dem? Ville vi kjenne dem igjen fra fotografiet når vi først så dem på dekk? (fra side 10 i boken)
Jeg hadde ingen problemer med det i starten, jeg likte å lese om disse kvinnenes håp og drømmer for det nye landet og hva de hadde nå lagt bak seg. Jeg følte med dem som en gruppe. Men etterhvert ble jeg litt trøtt på dette, det ble liksom litt oppramsing, som å lese en handleliste, og jeg begynte å miste interessen. Jeg mistet følelsen for gruppen også, det begynte å mangle noe, en nærhet til boken. Da var ikke boken så veldig gripende for meg mer. Nesten jeg la den vekk, irritert var jeg ihvertfall og utålmodig med å bli ferdig med den. Kanskje det var min egen skyld, kanskje jeg leste den på en feil måte? Jeg var ikke helt forberedt på at historien var skrevet slik, det ble litt nytt for meg rett og slett.
Men jeg fortsatte på grunn av den historiske delen, jeg ville høre om hva som skjedde etter Pearl Harbor med japanerne. Interessen for boken kom tilbake litt uti den igjen. Jeg liker å høre igjen om disse kvinnenes historie fra mange vinkler og med mange stemmer, ihvertfall imellom, om ikke hele tiden. Boken skiftet også litt fokus på slutten til de som var utenforstående og så det som skjedde utenfor alt sammen, den delen likte jeg, tankevekkende.
Jeg angrer ikke at jeg leste boken, den er veldig godt skrevet og har et veldig godt språk. Anbefaler å lese den for det om den ikke helt ble i toppsikte hos meg, for jeg synes den gav ett fint innblikk i en historie jeg ikke har hørt så mye om. Kanskje dere også vil like skrivestilen bedre enn meg, den kom jo tross alt litt overraskende på, for det er egentlig ikke en dårlig bok, kanskje jeg var en dårlig leser rett og slett. Jeg hadde da veldig lyst å like denne boken, kan si jeg prøvde virkelig!
Andre anmeldelser:
Har andre skrevet om boken, er det bare å legge link i kommentarfeltet, så legger jeg den under her:
Synes historien virket interessant, og det var helt klart det historiske ved romanen som er hovedgrunnen til det :) I tillegg synes jeg tittelen på romanen var litt morsom, hehe ;)
SvarSlett- Siri
Av og til er det så godt å lese en omtale som egentlig sier det jeg vil si. Jeg syntes også at boken var bra i begynnelsen, men ble trøtt på oppramsingen, noe som var verre enn det at alle personlige pronomen var i flertallsform. Enig med deg at det historiske var bra, men jeg var heller ikke forberedt på stilen den var skrevet i. Er dette en sjanger, finnes det flere bøker som er skrevet på denne måten? Takk for linking, håper at flere lesere melder sin omtale :)
SvarSlettJeg syns denne boka var kjempefin jeg, og ble ikke lei av
SvarSlettfortellerstemmen i det hele tatt. Liker at forfattere tør å gjøre ting annerledes, for det er helt klart en risiko ved å skrive på denne måten. Skjønner at det ikke faller i smak hos alle, men selv skulle jeg gjerne sett mye mer av det!
Har skrevet om den her: http://litteraturformidleren.no/?p=121
Som litteraturformidleren elsket jeg denne boka! Nå hørte jeg den riktignok somlydbok, men for meg ble det en fantastisk lytteopplevelse! Uforglemmelig, ikke først og fremst pga selve historien som fortelles, det er avgjort MÅTEN det gjøres på som er unikt!
SvarSlettOg det virker vel litt som at enten så liker man det veldig godt, eller så synes man det blir for mye av det gode ;o)
Omtalen min finner du her:
beritbok.blogspot.no/2014/02/buddha-pa-loftet-av-julie-otsuka.html